Koronakommisjonen har hatt i oppdrag å evaluere myndighetenes håndtering av koronapandemien samtidig som krisehåndteringen har pågått. Ofte venter man til etterpå. Koronakommisjonen konkluderer med at myndighetenes håndtering av pandemien samlet sett har vært god, men at den synliggjør mangler for sektorovergripende konsekvensanalyser.

Den krevende helheten

I løpet av det siste året har vi vært vitne til at fag og politikk står side om side. Erna Solberg, Bent Høie, Camilla Stoltenberg og Bjørn Guldvog har stått i spissen for myndighetenes håndtering av pandemien og tatt vanskelige beslutninger med store samfunnsmessige konsekvenser. Ofte har det vært samsvar mellom rådene som gis, andre ganger er de i motstrid. Den synlige delen av myndighetenes håndtering av pandemien har i stor grad handlet om smittevern, retningslinjer og støtteordninger. Men det å håndtere pandemien og smittevernarbeidet var egentlig en avgrenset andel av det å håndtere situasjonen samfunnet sto i, erkjente Bjørn Inge Larsen, departementsråd i Helse- og omsorgsdepartementet, allerede tidlig i pandemien.

For krisen rammet bredt og på tvers av sektorer. Mange av utfordringene som har utspilt seg i kulissene har derfor handlet om samordning og samhandling. Utfordringene man har forsøkt å løse i fart, handler både om vurdering av risiko og konsekvenser av tiltak på tvers. Dette er også et av hovedpoengene i koronakommisjonen sin rapport: Et beredskapssystem som er basert på at hver sektor skal vurdere egen risiko og sårbarhet, svikter når ingen har tatt ansvar for å vurdere summen av konsekvensene for samfunnet som helhet.

Verdien av relasjoner i krisetid

Det som har en verdi når innsats må koordineres og beslutninger fattes i høy fart er kjennskap til hverandre og hverandres roller, mandat og virkemidler. Dette poenget ble også understreket i DFØs egen erfaringsrapport til fjorårets Forvaltningskonferanse. Gjennom pandemien etablerte regjeringen strukturer og møteplasser som skulle bidra til koordinering, samhandling og klare ansvarslinjer. En sentral aktør i dette bildet, er Direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap.

«Å legge til rette for samvirke er ikke et uproblematisk mandat», uttalte DSB-direktør Elisabeth Aarsæther i intervju med kommisjonen. «Det er avhengig av at folk har lyst til å møtes for å samhandle, og man må samordne på bakgrunn av tillit». Spesielt på toppledernivå er disse relasjonene viktige, sånn at man har lav terskel for å kontakte hverandre – også når ting er krevende. Aarsæther presiserer videre i intervjuet at «til syvende og sist så er tillit mellom folk en viktig faktor i håndtering av kriser».

Tillit er en avgjørende valuta for samordning

Det er for tidlig å konkludere om de langsiktige konsekvensene av pandemien. Det vi vet er at den har kostet, men at den også har stimulert til utvikling av nye løsninger, arbeidsmåter og innovasjon. Ingen kan predikere hva som blir det neste krisen. Erfaringene fra det siste året viser at samordning i tverrsektorielle kriser både handler om en tydeliggjøring av roller og instrukser, men også om å forstå aktørkartet, gjøre helhetlige vurderinger av både risiko og konsekvenser og sørge for at kunnskap, erfaringer og ressurser tilgjengeliggjøres og deles. Dette fordrer åpenhet, og ledere som orienterer seg utover egne grenser og får til samarbeid.

I «Konstruktiv uro», erfaringsrapporten fra Program for toppledergrupper, omtalte vi dette som et behov for en mer horisontalt orientert lederrolle i forvaltningen. Selv om dette utviklingsprogrammet snart er ved veis ende, skal DFØ jobbe videre med å skape gode diskusjons- og læringsarenaer for topplederne i staten.