Uttalelsen gjelder hvor lang tid staten skal gi i kredittid/betalingsfrist ved inntektskrav i form av gebyrer og sektoravgifter. Den henviser til bestemmelsene punkt 5.4 og rundskriv R-112.
Tolkningsuttalelse fra DFØ av 29. oktober 2014
Mottaker: Arbeids- og sosialdepartementet
Vår referanse: 14/558-2
Publisert: 15. februar 2017
I bestemmelser om økonomistyring i staten, pkt. 5. 4 om inntekter er det ikke fastsatt noen krav til generelle betalingsfrister for innbetaling av gebyrer og sektoravgifter til staten. DFØ er heller ikke kjent med at det finnes andre lover/regler som fastsetter slike generelle krav for statsforvaltningen. Det er derfor i utgangspunktet opp til vedkommende virksomhet, i kontakt med overordnet departement, å vurdere hvilke betalingsfrister som bør settes.
Finansdepartementet har i rundskriv R-112 av 16.6.2006 [ny versjon av 7.10.2015] fastsatt retningslinjer for gebyr- og avgiftsfinansiering av statlige myndighetshandlinger. Det fremgår der at både gebyrer og sektoravgifter normalt krever hjemmel i lov. Det fremgår også at gebyrer skiller seg fra sektoravgifter bl.a. ved at de er nært knyttet til den som mottar en offentlig myndighetshandling, mens sektoravgifter kan legges på ulike aktører. Dette skillet kan ha betydning for spørsmålet som tas opp av ASD:
- Ved gebyrer vil det være en (tidsmessig) sammenheng mellom det at en tjeneste ytes/myndighetshandling utføres, virksomhetens utsendelse av krav og betalingsfrist som mottaker gis (og om vil fremgå av kravet vedkommende mottar). Denne sammenhengen er parallell ved salg og anskaffelser med fakturautstedelse, og der det å be om 30 dagers betalingsfrist er en anbefalt standard som benyttes i Statens standardavtaler (jf. også ASDs henvendelse). En slik frist kan være et utgangspunkt også der staten selv er betalingsmottaker (inkl. ved gebyrer), men dette vil som nevnt måtte vurderes av den enkelte virksomhet/det enkelte departement.
- En tilsvarende sammenheng mellom det at en myndighetshandling utføres og betalingen finnes ikke nødvendigvis ved sektoravgifter. Det kan innebære at en står enda friere mht. å fastsette kortere frister, og uten at det innebærer at betaler reelt får dårligere varslingstid. Dette har sammenheng med at betalingstidspunktene i løpet av året (terminene) kan være faste eller gjøres kjent på et tidlig tidspunkt (og ikke avhenge av en konkret leveranse/handling). I slike tilfeller vil utsendelse av krav om betaling bekrefte noe som allerede er gjort kjent.
Plikter og rettigheter om betalingsfrister for gebyrer og sektoravgifter som statlige virksomheter skal innkreve, bør generelt fastsettes i lov eller forskrift for det enkelte gebyr eller den enkelte avgift. Betalingsfrist kan – i tillegg til spørsmålet om gebyr vs avgift kommentert over – avhenge av flere forhold som eksempelvis mulighet for mottaker til å kontrollere og behandle betalingen, om oppgjøret skal skje ved kontorstedet til virksomheten, jf. også ASDs omtale i henvendelsen.
For øvrig gjør vi oppmerksom på at det i forsinkelsesrenteloven § 2 bokstav b er gitt særlige regler om betalingsfrister for avtaler mellom virksomheter og offentlige myndigheter om kjøp av varer eller tjenester (der skyldneren er en offentlig myndighet).