Uttalelsen gjelder adgangen til å stille innkreving i bero og til å ettergi krav, blant annet om slik myndighet kan delegeres til en underliggende virksomhet. Den henviser til bestemmelsene punkt 5.4.3, 5.4.4 og 5.4.5.
Tolkningsuttalelse fra DFØ av 12. mai 2015
Mottaker: Nærings- og fiskeridepartementet
Vår referanse: 15/289-2
Publisert: 15. februar 2017
Vi oppfatter at spørsmålene fra Nærings- og fiskeridepartementet gjelder forståelse av kravene i bestemmelser om økonomistyring i staten («bestemmelsene») pkt. 5.4.3, 5.4.4 og 5.4.5 om henholdsvis å stille innkrevingen i bero, ettergivelse av krav og regnskapsmessig behandling av opphørte krav.
Innledningsvis vil vi kommentere at begrepet «uerholdige krav» ikke lenger brukes i bestemmelsene. Det ble tatt ut av økonomiregelverket ved revisjonen i 2003. Begrepet uerholdige krav ble før dette brukt om krav der fortsatt innkreving per nå ikke vil gi dekning (men hvor kravet fortsatt består overfor debitor). Dette er tilsvarende situasjoner som bestemmelsene av 12.12.2003 med senere endringer er omtalt i pkt. 5.4.3 om å stille innkrevingen i bero.
Bestemmelsene skiller klart mellom adgangen til å stille innkreving i bero og fullmakter til å ettergi krav (dvs. at krav ikke lenger blir rettslig bindende). Virksomhetene har i visse tilfeller fullmakt til å stille innkreving i bero, jf. bestemmelsene pkt. 5.4.3:
«Dersom det etter en grundig vurdering blir klart at det for tiden ikke er mulig å inndrive kravet, kan innkrevingen stilles i bero. Det samme gjelder dersom kostnadene ved fortsatt innkreving overstiger forventet innbetaling.»
Virksomhetene trenger altså generelt ikke egne fullmakter fra Stortinget eller fra overordnet departement for å kunne stille innkreving i bero (med mindre det er gitt egne regler i særlov, forskrift mv. om oppfølging av krav som har oppstått gjennom skatter, avgifter, bidrag, utlån og liknende). Virksomheten kan i slike tilfeller føre kravet ut av reskontro og regnskapet. Det fremgår samtidig av omtalen i bestemmelsene at det at innkreving i et konkret tilfelle er stilt i bero av virksomheten, ikke gir grunnlag for å ettergi kravet overfor skyldneren. (For øvrig fremgår det også at kravet kan opphøre på grunnlag av at det blir foreldet, og at virksomheten skal vurdere om foreldelsesfristen skal avbrytes.)
Spørsmålet om ettergivelse er omtalt i bestemmelsene pkt. 5.4.4:
«Når et krav er ettergitt, er det ikke lenger rettslig bindende overfor debitor. Ettergivelse av statlige krav krever som utgangspunkt hjemmel i stortingsvedtak. Dersom det ikke er gitt en generell hjemmel i lov eller plenarvedtak, skal spørsmålet om ettergivelse forelegges Stortinget som egen sak. I mindre saker kan også Kongen og Finansdepartementet samtykke i at krav ettergis. Alle saker om ettergivelse, der det ikke foreligger hjemmel til dette i lov eller plenarvedtak, skal forelegges Finansdepartementet.»
Det fremgår at bestemmelsene fastsatt av Finansdepartementet ikke inneholder fullmakter til departementer og underliggende virksomheter til å kunne ettergi krav. Slike fullmakter er heller ikke gitt i rundskriv fra Finansdepartementet.
Til de konkrete spørsmålene fra NFD:
- Spørsmål 1 om adgang for etater til selv å avskrive fordringer: I bestemmelsene pkt. 5.4.5 omtales at et krav kan opphøre slik at det ikke lenger er rettslig adgang til å gjøre det gjeldende. Ett av grunnlagene som er omtalt, er at ansvarssubjektet er falt bort som ved konkurs. I slike tilfeller skal virksomheten føre kravet ut av reskontro og regnskapet (dersom det ikke allerede er gjort på et tidligere tidspunkt). Det er korrekt at virksomheten ikke trenger egne fullmakter for å gjøre dette. Merk at dette ikke innebærer at virksomheten ettergir kravet ettersom kravet opphører å eksistere etter gjennomført konkursbehandling. Det er heller ikke naturlig å omtale dette som å «avskrive fordringen som uerholdelig», da grunnlaget for at fordringene opphører ikke er at de er uerholdige (i betydning at betingelsene for å kunne stille innkrevingen i bero er oppfylt, jf. omtalen innledningsvis).
- Spørsmål 2 om adgang for departementene til å delegere myndighet til å avskrive fordringer: Det fremgår av omtalen over av bestemmelsene at departementer ikke er gitt generell myndighet til å ettergi fordringer, heller ikke innenfor visse beløpsgrenser. Departementene har derfor heller ikke grunnlag for å delegere slike fullmakter til underliggende virksomheter. Spørsmål om ettergivelse skal håndteres i tråd med omtalen i bestemmelsene pkt. 5.4.4, der det bl.a. fremgår at alle saker der det ikke foreligger hjemmel i lov eller plenarvedtak, skal forelegges Finansdepartementet.
Vi er for øvrig enig i at eventuelle fullmakter som tidligere er gitt av departementer til avskrivning av fordringer, sannsynligvis ikke trenger å trekkes tilbake, da økonomiske fullmakter skal gis for det enkelte budsjettår. Departementet bør likevel ta en sjekk av om dette fremgår av de tidligere gitte fullmaktene.