Om veilederen

Omfang på manuset

• totalt 428 sider manus
• 5 hoveddeler
• 45 kapitler

5 deler, 45 kapitler og antall sider

• Del 1: Kap. 2 -9 (85 sider i manus)
• Del 2: Kap. 10 - 14 (38 sider i manus)
• Del 3: Kap. 15 - 43 (250 sider i manus)
• Del 4: Kap. 44 (13 sider i manus)
• Del 5: Kap. 45 (19 manussider)
• Referanse- og litteraturliste (1 manusside)

Manuset er bygget med 6 nivåer

Manuset er bygget opp slik:

• Del 1. Alminnelige bestemmelser
  • 2. Anskaffelsesforskriftens virkeområde
    • 2.1 Hvem skal...
      • 2.1.1 Stat, kommune...
      • 2.1.2 Offentligrettslige organer
        • 2.1.2.1 Organet må være opprettet
          • 2.1.2.1.1 Allmenhetens behov

Fotnoter

• Manuset har 1322 fotnoter.

Last ned pdf via anskaffelser.no

2.1 Hvem skal følge anskaffelsesforskriften?

Lov og forskrift om offentlige anskaffelser gjelder for følgende oppdragsgivere:(([1] + Jf. anskaffelsesloven § 2 og forskriftens § 1-2))

• statlige myndigheter^[2]
• fylkeskommunale og kommunale myndigheter^[3]
• offentligrettslige organer^[4]
• sammenslutninger med disse virksomhetene^[5]

2.1.1 Stat, fylkeskommuner og kommuner

Forskriften gjelder, for det første, alle etater og organer i staten, fylkeskommunene og kommunene.

((Statlige organer+Statlige organer er Stortinget og Regjeringen, departementer og direktorater. )) er alle organer som utøver lovgivende, utøvende eller dømmende makt.^[1] Departementer, direktorater, fylkesmenn og domstoler er eksempelvis alle å anse som statlige organer. Felles for de institusjoner og virksomheter som regnes som statlige organer er at de utgjør en organisatorisk del av den statlige forvaltning og ikke er skilt ut som et eget rettssubjekt.  

Også på fylkeskommunalt og kommunalt nivå vil institusjoner og virksomheter som utgjør en organisatorisk del av den fylkeskommunale eller kommunale forvaltningen være omfattet. Dette gjelder for eksempel skoler og sykehjem.

2.1.2 Offentligrettslige organer

Forskriften gjelder også offentligrettslige organer.

Offentligrettslige organer er organer eller virksomheter som er organisert som egne rettssubjekter og som står i en nær tilknytning til det offentlige.^[2] Begrunnelsen for å inkludere disse er blant annet å hindre at andre hensyn enn rent forretningsmessige kan påvirke virksomhetens valg av leverandører.

Det er tre vilkår som må være oppfylt for at en virksomhet skal anses for å være et offentligrettslig organ:

[1] Jf. anskaffelsesloven § 2 og forskriftens § 1-2

[2] Jf. § 1-2 første ledd bokstav a

[3] Jf. § 1-2 første ledd bokstav b

[4] Jf. § 1-2 første ledd bokstav c

[5] Jf. § 1-2 første ledd bokstav d

[1] Se sak C-323/96 Vlaamse Raad avsnitt 27

[2] Jf. § 1-2 andre ledd bokstav b og c

4.1 Innledning

Det offentlige står fritt til å organisere sin virksomhet på den måte som anses mest hensiktsmessig for å løse sine oppgaver. Denne friheten gjelder også valg av fremgangsmåte når forvaltningen skal dekke sitt behov for varer, tjenester eller bygge- og anleggsarbeider. Det betyr at en oppdragsgiver kan bestemme om behovet skal dekkes ved hjelp av eksterne leverandører, eller ved å ta i bruk egne ressurser. I det siste tilfellet sier man at det offentlige utfører leveransen i egenregi. Oppdragsgiver må selv vurdere om det er mest hensiktsmessig å dekke behovet ved egenregi, eller ved bruk av eksterne leverandører.

Dersom en ytelse leveres i egenregi, foreligger det ingen kontrakt i anskaffelsesrettslig forstand og anskaffelsesregelverket kommer ikke til anvendelse. Et typisk eksempel er der to enheter innenfor samme rettssubjekt inngår en avtale. Egenregi omtales nærmere i punkt 4.2.

Dersom det inngås en gjensidig bebyrdende avtale mellom to separate, selvstendige rettssubjekter, kommer som utgangspunkt anskaffelsesregelverket til anvendelse. Dette utgangspunktet gjelder også der det inngås kontrakter mellom to offentlige oppdragsgivere, eksempelvis mellom to kommuner¹((1^ Se premiss 31 i fortalen til direktiv 2014/24/EU.))

Det kan imidlertid være en slik tilknytning mellom to rettssubjekter at anskaffelsesregelverket likevel ikke kommer til anvendelse, såkalt utvidet egenregi. Unntaket for utvidet egenregi forutsetter et slags over-/underordnet forhold mellom oppdragsgiver og leverandør. Utvidet egenregi er regulert i § 3-1 og § 3-2, og omtales nærmere i punkt 4.3.

Enkelte samarbeidsavtaler mellom offentlige oppdragsgivere kan også på visse vilkår være unntatt anskaffelsesregelverket. Dette unntaket er regulert i § 3-3 og omtales nærmere i punkt 4.4.

Samarbeid som ikke utgjør en kontrakt i anskaffelsesrettslig forstand, omfattes ikke av anskaffelsesregelverket. Noen eksempler på slikt samarbeid omtales nærmere i punkt 4.5.

Før vedtakelsen av anskaffelsesdirektivet var reglene om samarbeid i offentlig sektor utviklet gjennom rettspraksis fra EU-domstolen. Innholdsmessig er reglene i direktivet og forskriften kapittel 3 i stor grad en kodifisering av tidligere rettspraksis fra EU- domstolen. Det er derfor relevant å se hen til EU-domstolens avgjørelser ved tolkingen av bestemmelsene.^[2] Samtidig ble det gjort visse endringer fra denne praksisen og foretatt enkelte presiseringer av unntakenes anvendelsesområde.^[3]

4.2 Egenregi

Dersom to enheter innen samme rettssubjekt inngår en avtale om kjøp av varer og tjenester eller bygge- og anleggsarbeider, kommer anskaffelsesregelverket ikke til anvendelse. Disse tilfellene betegnes ofte som egentlig egenregi.

Eksempel

4.2.1 Egenregi i staten

Staten i Norge er å anse som én juridisk person. Med juridisk person forstås at enheten er selvstendig med råderett over egen formuesmasse. Departementer, underliggende etater, direktorater og forvaltningsbedrifter er en del av statens juridiske person. Statlig eide aksjeselskaper, stiftelser og selskaper med begrenset ansvar for staten, er derimot ikke en del av statens juridiske person; de er selvstendige rettssubjekter.

Anskaffelser innen statens juridiske person kan foretas i egenregi. Det vil si at én statlig virksomhet kan utføre oppgaver for en annen statlig virksomhet, uten at anskaffelsesregelverket får anvendelse. Dette gjelder bare dersom ingen av dem er skilt ut som et separat rettssubjekt.

Det har i den juridiske litteraturen vært drøftet om enkelte statlige virksomheter kan ha en slik selvstendighet og markedsorientering at egenregi likevel ikke er mulig.^[1]

Eksempel

Figur, kap. 34.5 Konkurransepreget dialog

[1] Se premiss 31 i fortalen til direktiv 2014/24/EU

[2] Se premiss 31 i fortalen til direktiv 2014/24/EU

[3] For en grundig gjennomgang av temaet under det tidligere direktiv 2004/18/EC, se Wiggen (2013). Se også utredning utarbeidet av Advokatfirmaet Hjort DA (2014) s. 25-60

[1] Se blant annet Wiggen (2013), kapittel 17. Se også KOFA-sak 2012/188

10.1 Innledning

Paragraf 5-2 første ledd fastsetter at forskriften del II ikke gjelder for kontrakter som

• oppdragsgiver bare kan inngå med en bestemt leverandør i markedet
• oppdragsgiver kan inngå på grunnlag av et usedvanlig fordelaktig tilbud
• oppdragsgiver på grunn av uforutsette omstendigheter ikke kan utsette inngåelsen av
• gjelder tilleggsytelser som er strengt nødvendige på grunn av uforutsette omstendigheter
• oppdragsgiver inngår etter en mislykket åpen eller begrenset tilbudskonkurranse
• gjelder varer eller tjenester som kjøpes på børs, råvarebørs eller lignende marked
• gjelder nødvendige dekningskjøp

At denne typen anskaffelser er unntatt fra forskriften del II, innebærer at oppdragsgiver er fritatt fra å følge alle reglene i del II. Oppdragsgiver er imidlertid ikke fritatt fra å følge forskriftens del I og anskaffelsesloven. Oppdragsgiver må derfor følge de grunnleggende prinsippene om likebehandling, forutberegnelighet, konkurranse, etterprøvbarhet og forholdsmessighet i anskaffelsesprosessen. Konkurranseprinsippet gjelder bare så langt det er mulig. Det er ikke hensikten å pålegge oppdragsgiver å gjennomføre en konkurranse der det kun finnes én leverandør i markedet.

Kontrakter som er omfattet av de tilsvarende unntakene i §§ 13-3 og 13-4 vil også falle inn under § 5-2, og det er derfor mulig å se hen til veiledningen om disse unntakene i kapittel 18. Anvendelsesområdet til unntakstilfellene i § 5-2 er imidlertid videre enn de tilsvarende unntakene i §§ 13-3 og 13-4 og kan også omfatte tilfeller som ikke faller inn under denne bestemmelsen.^[1]

Unntak fra forskriftens del II for kontrakter som omfattes av § 5-2, behandles i punkt 10.2. Paragraf 5-2 andre ledd fastsetter at disse unntakene ikke gjelder for kontrakter om særlige tjenester som overstiger EØS-terskelverdien i § 5-3 andre ledd. ^[2] Unntak fra kunngjøringsplikten for kontrakter om særlige tjenester som overstiger EØS-terskelverdien, behandles i punkt 10.3.

10.2 Unntak fra del II for tilfeller som er omfattet av § 5-2

10.2.1 Oppdragsgiver kan bare inngå kontrakt med en bestemt leverandør

Oppdragsgiver er fritatt fra reglene i forskriften del II ved kontrakter som bare kan inngås med en bestemt leverandør i markedet.[1] Det er oppdragsgiver som har bevisbyrden for at vilkåret er oppfylt, og det er en høy terskel for å bruke unntaket.

Det må foreligge objektive årsaker til at kun én leverandør kan oppfylle ytelsen. Dette vil eksempelvis være tilfellet hvor det kun er én leverandør som har den nødvendige tekniske kompetansen til å utføre oppdraget eller som produserer det ønskede produktet. Andre aktuelle tilfeller er der det av kunstneriske grunner kun finnes én leverandør eller der en leverandør har enerett på ytelsen.

KOFA har tidligere uttalt at vilkåret kan være oppfylt «der det kun er én leverandør som har produkter som er kompatible med produkter oppdragsgiver allerede har».^[2] Det skal mye til for at oppdragsgiver skal klare å sannsynliggjøre at andre leverandører, herunder grupper av leverandører, ikke kan eller ikke vil kunne bli i stand til å levere den aktuelle ytelsen.

Når det gjelder omfanget av de undersøkelser som oppdragsgiver må foreta, så er det ikke tilstrekkelig å bare hevde at kun finnes én leverandør kan oppfylle behovet eller at de kun vet om én leverandør fordi de mangler kunnskap om markedet. Det er heller ikke tilstrekkelig å bevise at én leverandør kan levere ytelsen mer effektivt enn andre.  Unntaket gjelder heller ikke når det foreligger rimelige alternativer og den manglende konkurransen skyldes at oppdragsgiver har tilpasset anskaffelsesdokumentene til en bestemt leverandør.

Ettersom forskriften del II gjelder anskaffelser under EØS-terskelverdi vil det som et utgangspunkt være tilstrekkelig å godtgjøre at det kun er én leverandør i det norske markedet. Oppdragsgiver må imidlertid foreta en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, da markedet vil kunne variere med anskaffelsens art og verdi. Kravene til forholdsmessighet, konkurranse og ikke-diskriminering kan tale for at oppdragsgiver i visse tilfeller også må undersøke markedet i EØS-området for å godtgjøre at vilkåret er oppfylt.

10.2.2 Oppdragsgiver kan inngå kontrakt på grunnlag av et usedvanlig fordelaktig tilbud

Oppdragsgiver er fritatt fra reglene i forskriften del II der det kan inngås kontrakt på grunnlag av et usedvanlig fordelaktig tilbud som gjør det mulig å anskaffe ytelsene til en pris som er vesentlig under markedspris.[3] Det er en høy terskel for å benytte unntaket.

Når det skal vurderes hva som er usedvanlig fordelaktige vilkår, er det forholdet mellom tilbudet og de normale markedsprisene for tilsvarende ytelser som skal legges til grunn. Hvor mye en pris må ligge under markedspris for at den skal være «vesentlig under markedspris» må avgjøres etter en konkret helhetsvurdering.

For å avgjøre om tilbudet er usedvanlig fordelaktig, må oppdragsgiver ha kunnskap om det aktuelle markedet. Det kreves meget god kjennskap til det aktuelle markedet hvor ytelsen kan anskaffes. Som utgangspunkt stilles det derfor relativt strenge krav. Hvor strenge disse kravene er, må avgjøres ut fra omstendighetene i den enkelte anskaffelsen og vil blant annet avhenge av anskaffelsens størrelse.  

10.2.3 Uforutsette omstendigheter gjør at anskaffelsen ikke kan utsettes

Oppdragsgiver er fritatt fra reglene i forskriften del II der han på grunn av uforutsette omstendigheter ikke kan utsette inngåelsen av kontrakten i den tidsperioden det vil ta for å få gjennomført en åpen eller begrenset tilbudskonkurranse.[4]

For å falle inn under bestemmelsen må det

• ha oppstått uforutsette omstendigheter
• ikke være mulig å utsette anskaffelsen i den tiden det tar å gjennomføre en konkurranse
• det må være årsakssammenheng mellom de uforutsette omstendighetene og det at det ikke er tid til å gjennomføre en konkurranse

Vilkåret uforutsette omstendigheter viser til force majeure-lignende forhold som jordskjelv, pandemi, oversvømmelser, brann og lignende. Bestemmelsen dekker også andre tilfeller som oppdragsgiver objektivt sett ikke kunne ha forutsett, for eksempel at eksisterende leverandør går konkurs eller at oppdragsgiver må heve kontrakten på grunn av et vesentlig kontraktsbrudd.^[5] Dårlig planlegging kan ikke begrunne bruk av bestemmelsen.

Det er videre et vilkår at anskaffelsen ikke kan utsettes i den perioden det tar å gjennomføre anskaffelsen. Dette beror på en konkret vurdering. Det må eksempelvis vurderes om liv eller helse står på spill eller om det er eiendom eller andre verdier som kan bli ødelagt dersom anskaffelsen utsettes. Det vil ha betydning i denne vurderingen at man i del II ikke har minimumsfrister slik at en konkurranse etter del II vil kunne gjennomføres forholdsvis raskt.

Til sist er det et vilkår om årsakssammenheng mellom de uforutsette omstendighetene og det forhold at det ikke er tid til å gjennomføre konkurranse. Dette innebærer at unntaket ikke kommer til anvendelse dersom det er andre grunner til at det er nødvendig med en hasteanskaffelse.

Formålet bak bestemmelsen tilsier at det ikke skal inngås kontrakter med en varighet som er lengre enn det som er nødvendig for å forberede og gjennomføre en ny anskaffelse etter reglene i forskriften del II. 

KOFA-sak 2020/1807

Innklagede inngikk en kontrakt om diverse bygge-, elektriker- og rørleggerarbeid uten å kunngjøre anskaffelsen, og ble derfor klaget til KOFA med anførsel om at kontraktsinngåelsen innebar en ulovlig direkte anskaffelse. Innklagede anførte på sin side at behovet for anskaffelsen oppstod brått og at de uten gjennomføring av anskaffelsen på denne måten ikke ville ha lokaler for å tilby innbyggerne lovpålagte tjenester fra Nav.

KOFA uttalte blant annet at anskaffelser etter del II vil kunne gjennomføres forholdsvis raskt ettersom det ikke opereres med minimumsfrister slik det gjør i forskriftens del III, og at dette var av betydning for vurderingen av om anskaffelsen ikke kunne utsettes. 

Etter en vurdering konkluderte KOFA med at vilkårene for å gjennomføre anskaffelsen etter hasteprosedyren var oppfylt. I vurderingen la de vekte på at situasjonen var uforutsett og ikke kunne tilskrives innklagede. I tillegg la KOFA til grunn at konsekvensene av å ikke gjennomføre anskaffelsen, ville vært at Nav ville blitt hindret i å gjennomføre viktige og lovpålagte oppgaver knyttet til brukernes helse. Det var også nemndas syn at det ville være umulig å gjennomføre en konkurranse i henhold til reglene i forskriftens del II i løpet av perioden innklagede hadde til rådighet, og at det forelå årsakssammenheng mellom den uforutsette hendelsen [mangel på lokaler til Nav] og hastesituasjonen [ombygging av lokaler].KOFA-sak 2020/1807

10.2.4 Uforutsette omstendigheter gjør det strengt nødvendig å anskaffe tilleggsytelser fra samme leverandør

Oppdragsgiver er fritatt fra reglene i forskriftens del II der kontrakten gjelder tilleggsytelser som på grunn av uforutsette omstendigheter er strengt nødvendige for å få fullført en kontrakt.[6] Forutsetningen er at oppdragsgiver inngår kontrakten om tilleggsytelsene med samme leverandør.

For at unntaket skal komme til anvendelse må anskaffelsen gjelde tilleggsytelser til en annen ytelse. Ytelsene må ha samme formål og en naturlig sammenheng. Unntaket hviler på en presumsjon om at det klart mest økonomisk effektive for oppdragsgiver er å tildele kontrakten om tilleggsytelser til den leverandøren som utførte den opprinnelige ytelsen.

Tilsvarende som i unntaket etter bokstav c, er uforutsette omstendigheter forhold som oppdragsgiver etter en objektiv vurdering ikke kunne forutse. Dårlig planlegging fra oppdragsgivers side er ikke omfattet av bestemmelsen. Det vises til omtalen av uforutsette omstendigheter i punkt 10.2.3.   

Tilleggsytelsene skal være strengt nødvendige for fullføringen av den opprinnelige ytelsen. At det er strengt nødvendig, kan eksempelvis være tilfelle i anskaffelser hvor det vedtas nye rettslige krav som stiller andre krav til arbeidet enn forutsatt.

10.2.5 Oppdragsgiver inngår kontrakt etter en mislykket åpen eller begrenset tilbudskonkurranse

Oppdragsgiver er fritatt fra reglene i forskriftens del II der kontrakten inngås etter en mislykket åpen eller begrenset tilbudskonkurranse.[7] Forutsetningen er at oppdragsgiver ikke foretar vesentlige endringer i anskaffelsesdokumentene.

En mislykket åpen eller begrenset anbudskonkurranse vil blant annet foreligge der det ikke foreligger tilbud, der de mottatte tilbudene skal eller kan avvises etter § 9-5 eller der de mottatte tilbudene er uakseptable, for eksempel ved at de ikke oppfyller oppdragsgivers behov. Det er en objektiv vurdering som må legges til grunn når det skal avgjøres om et tilbud er uakseptabelt.

De tilfellene som faller inn under § 13-3 vil også være omfattet av denne bestemmelsen, og man kan se hen til nærmere veiledning om disse reglene i punkt 18.2. Paragraf 13-3 henviser til § 13-2 bokstav e, som lister opp de vanligste eller typiske tilfellene som kan gjøre at et tilbud ikke kan aksepteres. Listen er ikke uttømmende og det åpnes også for at andre avvisningsgrunner eller lignede forhold enn de som er listet opp, kan gjøre tilbudet uakseptabelt. For det nærmere innholdet i tilfellene som listes opp i § 13-2 bokstav e og vurderingen av hva som utgjør et uakseptabelt tilbud, vises det til veiledningen om denne bestemmelsen i punkt 17.7.

10.2.6 Gjelder varer eller tjenester som kjøpes på børs, råvarebørs eller lignende marked

Oppdragsgiver er fritatt fra reglene i forskriftens del II der kontrakten gjelder varer eller tjenester som kjøpes på børs, råvarebørs eller lignende marked.[8]

Denne typen markedsplasser sikrer at prisen tilsvarer det markedet til enhver tid er interessert i å kjøpe varen eller tjenesten for. De sikrer derfor både effektiv ressursbruk og konkurranse om disse varene uten at det er nødvendig å gjennomføre en konkurranse etter del II.

Typiske varer som omsettes på denne typen markedsplasser er kaffe, te, korn, metall og elektrisitet.

10.2.7 Gjelder dekningskjøp som er nødvendige

Oppdragsgiver er fritatt fra reglene i forskriftens del II der kontrakten gjelder dekningskjøp som er nødvendige fordi en konkurranse må avlyses, eller fordi det har oppstått en tvist som forsinker en kontraktsinngåelse.[9]

Et dekningskjøp er et kjøp som dekker oppdragsgivers behov i tidsrommet det tar å få gjennomført en alminnelig anskaffelse.

Forutsetningen for at unntaket kommer til anvendelse er at oppdragsgiver ikke inngår kontrakten for en lengre periode enn det som er nødvendig for å få gjennomført en åpen eller begrenset tilbudskonkurranse.

Det kan være mange grunner til at en konkurranse må avlyses, eksempelvis fordi det er brukt ulovlige tildelingskriterier. En kontraktsinngåelse kan også bli forsinket dersom oppdragsgiver avventer kontraktsinngåelse i påvente av utfallet av nemnds- eller domstolsbehandling.

Felles for de nevnte tilfellene er at oppdragsgiver har en risiko for ikke å få dekket et nødvendig anskaffelsesbehov. For eksempel der en stans i leveransene vil kunne få alvorlige konsekvenser for de oppgaver det offentlige er pålagt å utføre.

10.3 Unntak fra del II for anskaffelser av særlige tjenester

Paragraf 5-2 andre ledd fastsetter at unntakene angitt i bestemmelsens første ledd ikke gjelder for kontrakter om særlige tjenester som overstiger EØS-terskelverdien i § 5-3 andre ledd.^[10]

Disse kontraktene kan imidlertid være unntatt fra kunngjøringsplikten etter § 8-17 femte ledd. Kunngjøringsplikten gjelder ikke for disse kontraktene når oppdragsgiver inngår en «tjenestekontrakt med vinneren eller en av vinnerne av en plan og designkonkurranse, forutsatt at alle vinnerne av plan- og designkonkurransen blir invitert til å gi tilbud».  Kunngjøringsplikten gjelder heller ikke for disse kontraktene «når vilkårene i § 13-3 eller § 13-4 er oppfylt». Se nærmere omtale av disse unntakene i kapittel 18.

[1] Se NOU 2014: 4 kapittel 12.5.1

[2] I 2025 er denne terskelverdien 7,8 millioner kroner ekskl. mva. Se oversikt over gjeldende terskelverdiene på anskaffelser.no: Terskelverdier for offentlige anskaffelser | Anskaffelser.no

[1] Jf. § 5-2 første ledd bokstav a

[2] KOFA-sak 2014/31 avsnitt 23

[3] Jf. § 5-2 første ledd bokstav b

[4] Jf. § 5-2 første ledd bokstav c

[5] NOU 2014: 4 punkt 12.5.2.4

[6] Jf. § 5-2 første ledd bokstav d

[7] Jf. § 5-2 første ledd bokstav e

[8] Jf. § 5-2 første ledd bokstav f

[9] Jf. § 5-2 første ledd bokstav g

[10] I 2025 er denne terskelverdien 7,8 millioner kroner ekskl. mva. Se oversikt over terskelverdiene på anskaffelser.no: Terskelverdier for offentlige anskaffelser | Anskaffelser.no

Kap. 34.5. Konkurransepreget dialog

34.5.1 Innledning

Konkurransepreget dialog kan brukes der vilkårene i § 13-2 er oppfylt.[1] Konkurransepreget dialog gir oppdragsgiver mulighet for å gå i dialog med leverandørene og å diskutere ulike løsninger på oppdragsgivers behov.

Oppdragsgiver kan beskrive i anskaffelsesdokumentene hvilket behov anskaffelsen skal dekke, uten å gi nøyaktige spesifikasjoner av det som skal anskaffes.

Prosedyren er ment for komplekse anskaffelser hvor oppdragsgiver har stort behov for fleksibilitet. Oppdragsgiver kan drøfte alle sider ved anskaffelsen med leverandørene i dialogen.[2]  Dette kan for eksempel være aktuelt ved anskaffelse av komplekse IT-løsninger. Prosedyren har mange likhetstrekk med gjennomføring av forhandlinger, men en forskjell er at oppdragsgiver i dialogfasen kan åpne for at det leveres forslag til løsninger, og ikke bindende tilbud.[3]

Konkurransepreget dialog er en to-trinns prosedyre hvor alle interesserte leverandører i første trinn kan levere en forespørsel om å delta i konkurransen.[4] [5]

Oppdragsgiver skal på bakgrunn av de innkomne forespørslene om å delta i konkurransen foreta en prekvalifisering av leverandørene. Oppdragsgiver skal gjennomgå opplysningene angitt i forespørslene og det europeiske egenerklæringsskjemaet (ESPD) (som skal være vedlagt forespørselen) og vurdere om leverandørene oppfyller kvalifikasjonskravene og at det ikke foreligger grunner for avvisning. Oppdragsgiver er kun forpliktet til å kontrollere valgt leverandør, men dette er ikke anbefalt ved to-trinnsprosedyrer som konkurransepreget dialog.

Deretter kan oppdragsgiver foreta en utvelgelse av de kvalifiserte leverandørene basert på ikke-diskriminerende og objektive kriterier eller regler (utvelgelseskriterier). Kun de leverandørene som blir utvalgt og invitert til å delta i dialogen, kan delta videre i konkurransen.

[1] Jf. § 13-1 andre ledd

[2] Jf. § 23-8 andre ledd

[3] Arrowsmith (2014) s 905

[4] Jf. § 23-8 første ledd

[5] Reglene om gjennomføring av konkurransepreget dialog i § 23-8 gjennomfører artikkel 30 i anskaffelsesdirektivet

45.1 Innledning

Klage- og håndhevingssystemet i Norge er basert på privat initiativ, typisk fra en leverandør som ikke har fått kontrakten. Dersom leverandøren ønsker en bindende avgjørelse, må sak anlegges for domstolene. Domstolskontrollen er supplert med en særskilt Klagenemnd for offentlige anskaffelser (KOFA). KOFA har myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr for ulovlige direkte anskaffelser og komme med rådgivende uttalelser ved andre brudd på anskaffelsesregelverket. Denne ordningen har vist seg å være et effektivt lavterskeltilbud, med stor praktisk og preventiv betydning.

Kontraktsinngåelsen er skjæringstidspunktet for leverandørens klagemuligheter.

Før kontraktsinngåelsen kan leverandøren henvende seg direkte til oppdragsgiver med oppfordring om å omgjøre beslutning om avvisning, tildeling av kontrakt og avlysning mv. Se nærmere i punkt 45.2 om klage til oppdragsgiver.

Dersom dette ikke fører frem, kan leverandøren klage til KOFA og be oppdragsgiver om å avvente kontraktsinngåelse inntil nemnda har behandlet saken. Se nærmere i punkt 45.3 om klage til KOFA. Klage til KOFA har imidlertid ikke noen formell virkning og medfører ingen plikt for oppdragsgiver til å utsette kontraktsignering, og det er følgelig opp til oppdragsgiver å bestemme om han vil vente med å inngå kontrakt.

Leverandøren kan velge å gå direkte til domstolen og begjære midlertidig forføyning for å få stanset kontraktsinngåelsen. Se nærmere i punkt 45.6 om midlertidig forføyning. For kontrakter over EØS-terskelverdi skal en begjæring om midlertidig forføyning mot oppdragsgivers tildelingsbeslutning i visse tilfeller føre til at oppdragsgivers adgang til å inngå kontrakt suspenderes. Se nærmere i punkt 37.3 om suspensjon av oppdragsgivers adgang til å inngå kontrakt. Etter kontraktsinngåelsen kan leverandørene klage til KOFA, jf. punkt 45.3, eller gå til søksmål for å få tilkjent erstatning for positiv eller negativ kontraktsinteresse. Se nærmere i punkt 44.5 om reglene om erstatning. Hvis oppdragsgiver har foretatt visse brudd på anskaffelsesregelverket, inkludert ulovlig direkte anskaffelse, kan leverandøren gå til søksmål for å få retten til å ilegge anskaffelseslovens sanksjoner. Se nærmere i punkt 45.7 om sanksjoner for brudd på anskaffelsesregelverket.

Brudd kan også klages inn til EFTAs overvåkningsorgan (ESA), jf. punkt 45.4 om klage til EFTAs overvåkningsorgan.

45.2 Klage til oppdragsgiver

En leverandør som er uenig i oppdragsgivers beslutning kan klage direkte til oppdragsgiver. Leverandøren kan eksempelvis klage på oppdragsgivers beslutning om avvisning av leverandør eller tilbud, avlysning av konkurransen eller tildeling av kontrakt.

Rapporter

Advokatfirmaet Hjort DA, Nye anskaffelsesdirektiver og unntaket for offentlig-offentlig samarbeid – forholdet til norske interkommunale samarbeidsordninger, 2014. Lenke til rapporten.

Føistad, Karin, Utredning av handlingsrommet for bruk av ideelle leverandører av helse- og sosialtjenester, 2017. Lenke til utredningen.

Litteratur

Arrowsmith, S. (2014). The Law of Public and Utilities Procurement: Regulation in the EU and UK (3. utg., Bd. 1). Sweet & Maxwell.

Arrowsmith, S. (2018). The Law of Public and Utilities Procurement: Regulation in the EU and UK (3. utg., Bd. 2). Sweet & Maxwell.

Arvesen mfl. (2022). Oversikt over EØS-retten. Universitetsforlaget.

Caranta, R. og Sanchez-Graells, A. (2021). European public procurement: Commentary on directive 2014/24/EU. Edward Elgar Publishing.

Dragsten, M. (2013) Offentlige anskaffelser – regelverk, praksis og løsninger, Universitetsforlaget.

Dragsten, M. (2020). Anskaffelsesloven : lov 17. juni 2016 nr. 73 om offentlige anskaffelser: med forskrift: kommentarutgave. Universitetsforlaget.

Goller mfl. (2017). Anskaffelsesrett – i et nøtteskall, 2. utg., Gyldendal Juridisk.

Graver, H. P. (2007). Alminnelig forvaltningsrett,Universitetsforlaget.

Midtun, Linda (2023) Avvikende og uklare tilbud i konkurranser om offentlige kontrakter, Cappelen Damm Akademisk

Steinicke, M. og Groesmeyer, L. (2008). EU's Udbudsdirektiver – Med kommentarer (2. utg.) Jurist- og Økonomforbundets Forlag.

Wiggen, J. (2013). Anskaffelsedirektivet og samarbeid i offentlig sektor. Universitetsforlaget.