Veiledningsplikten
Veiledningsplikten følger av forvaltningsloven § 11. Det skal legges vekt på ønsket og behovet til den som skal få veiledning. Etter en utlysning vil det være aktuelt for tilskuddsforvalteren å gi veiledning til potensielle søkere som tar kontakt.
Utlysningen vil i seg selv fungere som veiledning. Hvor omfattende veiledningsplikten er, kan henge sammen med hvor profesjonelle eller ressurssterke mottakerne i den enkelte tilskuddsordningen er. Komplekse tildelingskriterier krever mer veiledning.
Vurder veiledningsbehovet
Hvis regelverket er tilstrekkelig klart og den generelle veiledningen i utlysningen er utførlig, vil det være mindre behov for individuell veiledning. Utlysningen bør likevel ikke være for lang.
Hvis det er stort behov for veiledning, tyder det antakelig på at innhold og språk i regelverket og utlysningen bør gjennomgås og forenkles. Veiledende tekst i utlysningen bør ikke gjenta regelverket med andre formuleringer som gjør søkerne usikker på hva som gjelder.
Ivareta likebehandling
Veiledningsplikten må også balanseres mot prinsippet om likebehandling. De som tar kontakt, bør ikke få vesentlig informasjon som andre ikke får. Hvis det gis mye informasjon individuelt, bør det vurderes om utlysningen bør justeres, slik at alle søkere får samme type informasjon.
Les mer om veiledningsplikten i punkt 5.2.1 i veiledningsnotatet: Om forvaltningslovens og økonomiregelverkets krav til utformingen og forvaltningen av statlige tilskuddsordninger | DFØ (dfo.no)
Tenk igjennom
- Hvis det kommer mange spørsmål til utlysningen, kan det tyde på behov for gjennomgang av innhold og språk både i regelverket og utlysningen?
- Kan veiledning til søkerne også gis som hjelpetekster i et søknadsskjema?
- Kan det være aktuelt med et informasjonsmøte, der aktuelle søkere får informasjon om tilskuddsordningen og søkeprosessen?