Dette er en digital versjon av veilederen som tidligere var i PDF. Den digitale veilederen ble lagt over i mars 2021, og har det samme innholdet som PDF-versjonen. Last ned PDF:

Veileder i utredningsinstruksen

pdf

4.89 MB

Du kan også laste ned engelsk versjon av veilederen som PDF:

Guidance Notes on the Instructions for Official Studies

pdf

3.56 MB

Det er viktig at statlige tiltak er velbegrunnede og gjennomtenkte. Dette innebærer at det skal utarbeides gode beslutningsgrunnlag før det tas en beslutning om hvilket tiltak som skal iverksettes.

Veilederen skal øke forståelsen av kravene i utredningsinstruksen, og den gir anbefalinger om hvordan disse kan oppfylles. Innholdet i veilederen er ikke bindende på samme måte som utredningsinstruksen, men den kan fylle ut og forklare innholdet i instruksen.

Veilederen erstatter tidligere veileder av mars 2016. De fleste endringene siden forrige versjon er mindre presiseringer av pedagogisk eller redigeringsmessig art¹.

Utredningsinstruksen gjelder for en stor bredde av statlige tiltak, både små og store. Kravene i utredningsinstruksen omfatter med visse unntak alle statlige tiltak som har virkninger utover egen virksomhet. Vi gir her veiledning om hvilke statlige tiltak som er omfattet av instruksen, og hvilke som er unntatt. Videre gir vi veiledning om hva en utredning som et minimum skal inneholde, og hvordan vi kan finne et passende nivå på utredningen.

Et viktig prinsipp er at kravene til hvor omfattende og grundig utredningen skal være, øker desto større omfang tiltaket har. Dette innebærer at tiltak av mindre omfang kan utredes enklere og mer kortfattet enn større tiltak. Veilederen gir kunnskap om hvordan mindre tiltak bør utredes.

Dersom utredningen gjelder tiltak som kan gi vesentlige virkninger, viser vi i tillegg til kompetansetilbudet til Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) og sektorveiledere.

Hvilket samfunnsproblem skal løses? Hvilke alternative tiltak kan løse problemet og føre oss til en ønsket tilstand? Hvilke forventede positive og negative virkninger har de ulike tiltakene, og for hvem? Dette er blant spørsmålene gode (forhånds)utredninger skal bidra til å belyse gjennom en systematisk sammenligning og vurdering av virkningene til alternative tiltak.

Vi gir også veiledning om hvordan høringsprosessen bør legges opp. Det å involvere alle som berøres av tiltaket, og å samordne synspunkter fra berørte myndigheter er sentralt for å sørge for god kvalitet på utredningen. At berørte parter får mulighet til å fremme sine synspunkter og gi innspill til utredningen, er viktig for å ivareta demokratiske rettigheter når offentlig politikk utformes. Hvor grundig og omfattende høringsprosess det blir lagt opp til, bør stå i et rimelig forhold til hvor omfattende tiltaket er.

Når det skal utredes tiltak som er omfattet av utredningsinstruksen, vil minimumskravene til utredningens innhold alltid gjelde. Om prosesskravene gjelder, er noe som må vurderes fra sak til sak.

Finansdepartementet har delegert ansvaret med å forvalte instruksen og veilederen til DFØ. Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for å gi veiledning om lover og forskrifter. Utenriksdepartementet har ansvar for å gi veiledning om bestemmelsene som gjelder EØS- og Schengensaker.

Veilederen skal være en veiviser i utredningsarbeidet. Vi viser også til annet regelverk og andre veiledere som dels kan være relevante og nyttige for utredningsarbeidet og dels er bindende på sine områder.

Henvisninger og lenker til sektorveiledere, retningslinjer og andre dokumenter som er relevante i utredningsarbeidet, skal holdes mest mulig oppdatert. På dfo.no ligger en systematisert liste over tilgrensende regelverk og veiledninger. Vi ber om at nye dokumenter løpende meldes inn til DFØ og gjøres tilgjengelige på regjeringen.no.

Leseveiledning

Ledere i statlige forvaltningsorganer og andre som er ansvarlige for å utrede statlige tiltak i departementer og underliggende virksomheter, bør lese kapittel 1, Formål, virkeområde og ansvar. Kapittelet gir veiledning i formålet med instruksen, hvilke statlige tiltak som er omfattet av instruksen, og hvem som har ansvar for at instruksens krav oppfylles.

Videre gir kapittelet veiledning om når instruksen kan fravikes, og om hvem som kan ta beslutningen om å fravike den. Kapittel 1 gir også veiledning om hvem som har forvaltningsansvaret for instruksen og dens veileder, herunder hvem utredere kan henvende seg til når de har behov for veiledning om instruksen.

Kapittel 2, Krav til innhold i beslutningsgrunnlaget, vil være nyttig å lese for dem som skal gjennomføre utredninger av statlige tiltak. Det gir veiledning om hva som er minimumskravene til utredninger av statlige tiltak. Videre gir det veiledning om hvilke kriterier som skal legges til grunn for å finne et passende nivå på utredningen. Til sist gis det veiledning om når det er krav om å gjennomføre en samfunnsøkonomisk analyse, og om i hvilke tilfeller det alternativt kan gjennomføres en forenklet analyse.

Utreder kan for eksempel være fra ett forvaltningsorgan, eller det kan være flere forvaltningsorganer som er involvert i utredningen. Utreder kan også være ekstern, for eksempel et offentlig utvalg eller et konsulentselskap, som skal utrede på oppdrag fra et forvaltningsorgan.

Ekstern utreder kan også gjennomføre utredningen i et samarbeid med ansvarlig forvaltningsorgan.

Kapittel 3, Tidlig involvering, foreleggelse og høring, er nyttig å lese både for dem som er ansvarlige for utredningen, og for dem som skal gjennomføre utredningen. Kapittel 3 gir veiledning om hvordan berørte skal involveres tidlig i utredningsprosessen, hvordan utredningen skal forelegges før høring, og hvordan selve høringen skal gjennomføres. For ledere i statlige forvaltningsorganer vil det være nyttig å ha en overordnet kjennskap til kapittel 2 og kapittel 3. 

For dem som utreder lovforslag og forskrifter, viser kapittel 4, Lover og forskrifter, i stor grad til mer utfyllende veiledning i Justis- og beredskapsdepartements veileder Lovteknikk og lovforberedelse.

For dem som er ansvarlige for utredninger av EØS- og Schengen-saker, er kapittel 5, EØS- og Schengen-saker, nyttig å lese i tillegg til kapittel 2 og 3. Kapittel 5 gir blant annet veiledning om hvordan man deltar i tidlig fase i regelverksutforming i EU, om hvordan norsk posisjon samordnes mellom departementene i spesialutvalg, og om hvordan man dokumenterer beslutningsgrunnlaget i EØS-notater.

Spørsmål og kontaktinformasjon

Spørsmål om lover og forskrifter
Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for å veilede om bestemmelsene i instruksen som gjelder lover og forskrifter (kapittel 4). Kontakt Justis- og beredskapsdepartementet på telefonnummer 22 24 53 62 eller 22 24 53 63.

Spørsmål om EØS- og Schengen-saker
Utenriksdepartementet har ansvar for å veilede om bestemmelsene i instruksen som gjelder EØS- og Schengen-saker (kapittel 5 og øvrige kapitler som gjelder for EØS- og Schengen-saker). Kontakt EØS-senteret på eos-senteret@mfa.no.

Spørsmål om tolkning og råd om utredningsinstruksen og utredninger
DFØ svarer på spørsmål om hvordan utredningsinstruksen skal tolkes, i tillegg til Finansdepartementets rundskriv R-109/2014 som skal følges ved samfunnsøkonomisk analyse. Vi tilbyr også veiledning, kurs og nettverk, og kan gi råd om enkeltutredninger og bistå med å utarbeide tema- eller sektorveiledere.

Send en e-post til postmottak@dfo.no eller ta eventuelt direkte kontakt med Nils Arne Rye Krøtø på telefon 901 70 774. Vi behandler spørsmål så raskt som mulig og normalt innen 3 uker. Oppgi i e-posten hva saken gjelder, og vis gjerne til hvilket punkt i instruksen spørsmålet gjelder.

Fotnoter

¹Justering av veiledning om spørsmål 3 og 5 under avsnitt 2.1.2 er endringer av særlig substansiell art. I tillegg er det foretatt endringer som vedrører statsforetak, i avsnitt 1.2.1 og 1.2.2.